Top 10 Myths about Introverts

Posted in Uncategorized on May 10, 2011 by brokenmachine

Myth #1 – Introverts don’t like to talk.
This is not true. Introverts just don’t talk unless they have something to say. They hate small talk. Get an introvert talking about something they are interested in, and they won’t shut up for days.

Myth #2 – Introverts are shy.
Shyness has nothing to do with being an Introvert. Introverts are not necessarily afraid of people. What they need is a reason to interact. They don’t interact for the sake of interacting. If you want to talk to an Introvert, just start talking. Don’t worry about being polite.

Myth #3 – Introverts are rude.
Introverts often don’t see a reason for beating around the bush with social pleasantries. They want everyone to just be real and honest. Unfortunately, this is not acceptable in most settings, so Introverts can feel a lot of pressure to fit in, which they find exhausting.

Myth #4 – Introverts don’t like people.
On the contrary, Introverts intensely value the few friends they have. They can count their close friends on one hand. If you are lucky enough for an introvert to consider you a friend, you probably have a loyal ally for life. Once you have earned their respect as being a person of substance, you’re in.

Myth #5 – Introverts don’t like to go out in public.
Nonsense. Introverts just don’t like to go out in public FOR AS LONG. They also like to avoid the complications that are involved in public activities. They take in data and experiences very quickly, and as a result, don’t need to be there for long to “get it.” They’re ready to go home, recharge, and process it all. In fact, recharging is absolutely crucial for Introverts.

Myth #6 – Introverts always want to be alone.
Introverts are perfectly comfortable with their own thoughts. They think a lot. They daydream. They like to have problems to work on, puzzles to solve. But they can also get incredibly lonely if they don’t have anyone to share their discoveries with. They crave an authentic and sincere connection with ONE PERSON at a time.

Myth #7 – Introverts are weird.
Introverts are often individualists. They don’t follow the crowd. They’d prefer to be valued for their novel ways of living. They think for themselves and because of that, they often challenge the norm. They don’t make most decisions based on what is popular or trendy.

Myth #8 – Introverts are aloof nerds.
Introverts are people who primarily look inward, paying close attention to their thoughts and emotions. It’s not that they are incapable of paying attention to what is going on around them, it’s just that their inner world is much more stimulating and rewarding to them.

Myth #9 – Introverts don’t know how to relax and have fun.
Introverts typically relax at home or in nature, not in busy public places. Introverts are not thrill seekers and adrenaline junkies. If there is too much talking and noise going on, they shut down. Their brains are too sensitive to the neurotransmitter called Dopamine. Introverts and Extroverts have different dominant neuro-pathways. Just look it up.

Myth #10 – Introverts can fix themselves and become Extroverts.
A world without Introverts would be a world with few scientists, musicians, artists, poets, filmmakers, doctors, mathematicians, writers, and philosophers. That being said, there are still plenty of techniques an Extrovert can learn in order to interact with Introverts. (Yes, I reversed these two terms on purpose to show you how biased our society is.) Introverts cannot “fix themselves” and deserve respect for their natural temperament and contributions to the human race. In fact, one study (Silverman, 1986) showed that the percentage of Introverts increases with IQ.

…WELP.

Dette forklarer en del =/ Ohai thar, selvinnsikt.

Criminally hot.

Posted in Uncategorized with tags , , , , on April 21, 2011 by brokenmachine

Øøøh.  Jeg har tydeligvis mistet all evne til å ordlegge meg.  Da er det naturligvis på tide med en bloggpost, Y/Y?  Nei, jeg vet ikke helt hvor den logikken kommer fra jeg heller.

Nuvel.  La meg begynne, som alltid, med å fortelle litt om livet mitt.  Som kjent så jobber jeg på Christiania Belysning, og la meg bare si, shit got real.  I begynnelsen av mars så ble daglig leder i butikken der jeg jobber veldig akutt sykemeldt, og fordi jeg da var den mest kompetente av de ansatte (skremmende tanke, amirite) ble jeg satt inn som daglig leder midlertidig.  Dette resulterte mer eller mindre i at hver dag på jobb ble en ny episode av “Marte Gjør Ting Hun Ikke Kan”, og jeg er for å være helt ærlig sjokkert over at hele sjappen ikke har tatt fyr og brent til grunne.

For all del, jeg er langt i fra dum.  Og jada, jeg har klart å gjøre jobben.  Men fy fanden, aldri igjen.  Man kan argumentere for at jeg i utgangspunktet ikke egner meg til å jobbe i butikk eller noe som helst form for serviceyrke, fordi argh jeg hater mennesker ngngghrrehghghfghfgh.  Det er ikke ukorrekt.  Men jeg kan skjule seriemordertendensene godt nok i jobbsammenheng.  Problemet er at det krever en del, og på slutten av dagen har jeg mest lyst til å aldri snakke med en levelde sjel igjen.  Når du da i tillegg skal sitte midt oppi en busslast med ansvar du ikke har bedt om, ikke vil ha og i noen tilfeller ikke helt vet hvordan du skal takle, da blir man litt stresset.  Pluss at de to andre ansatte jeg hadde til rådighet er to 17 år gamle gutter som går på skole, og som bare kan jobbe senvakter og ikke kan komme på jobb før klokken fire.  Når butikken åpner klokken ti, betyr det at jeg har, omtrent tre uker i strekk, stått alene i seks timer hver eneste dag.  Dette var spesielt merkbart når vi midt oppi alt dette skulle ha kampanjer, noe som økte kundeantallet en del.  Ay caramba.

I mars endte jeg opp med å ha jobbet 168 (og en halv!) timer, og det jeg sitter igjen med er en feit lønning, svake nerver og viten om at jeg aldri, aldri, aldri skal være daglig leder i en jævla butikk.  Nå er det heldigvis påske og jeg skal ikke på jobb igjen før på tirsdag i neste uke, og da er heldigvis sjefen bare 50% sykemeldt.  Thank you, Lawd.

Men alt er ikke bare kjipt og fælt, u guise.  Jeg var blandt annet en svipptur til Oslo for å se Children of Bodom, Machinae Supremacy OG Ensiferum.  På en og samme konsert.  Det var en fantastisk opplevelse som jeg aldri vil glemme, og jeg stod helt framme og brølte meg hes når Machinae var på scenen.  Og jeg brølte høyt og entusiastisk nok til at Gazz så direkte på meg opptil flere ganger.  Han pekte på meg og jeg pekte tilbake.  Yes, it was super cool.

Og bare fordi jeg ikke har snakket nok om jobben så har jeg vært på kurs sammen med sånn omtrent femten andre ansatte i CB fra forskjellige butikker landet rundt, og, HOLD YOURSELVES, jeg traff en tøs!  Den triste nyheten er at jeg var for kylling/skadet til å gjøre noe med det.

Forever alone~

Den gode nyheten er at jeg muligens treffer henne igjen om ikke så lenge.  Fingers crossed?

Nok om det.  Jeg har gjenoppdaget Criminal Minds, og holy crap, jeg hadde glemt underholdningsverdien denne serien har.  Greit, plottene er ikke alltid top notch, men prosessen de går gjennom for å finne zhe bad guys er veldig interessant, synes jeg.  Og de klarer jammen meg å mose litt humor inn mellom alle de forferdelige seriemorderene, som hjelper godt på for Criminal Minds har en tendens til å ta seg selv litt vel seriøst av og til.  Det har heldigvis ikke nådd CSI: Miami-nivåer.

Men problemet.  For det er jo alltid et problem.  Problemet er at for en tid tilbake så bestemte CBS seg for at de skulle sparke to av hele tre womenfolk i emsemblet som består av syv personer til sammen.  Mja, for det vi trenger er MER mannfolk i actionserier, amirite?  Så i sesong seks forsvant AJ Cook, som spiller Jennifer “JJ” Jareau, og Paget Brewster, som spiller Emily Prentiss.  Årsaken til dette var offisielt “creative reasons”, som er en bullshitunnskyldning som betyr “vi har ikke nok penger og derfor sparker vi kvinnfolkene for hey hvem bryr seg om dem!  Actionserier er bare for menn anyway.  Mennmennmennmennmennmennmenn!”  For å gjøre vondt verre så var grunnen til at de ikke hadde nok penger at de hadde startet en terribad spinoff med shitty karakterer som ingen liker eller bryr seg om, og som nå er kansellert.  GG, CBS.  De har iallefall rettet opp denne totale failen med å hanke inn igjen AJ Cook, som via Twitter annonserte at hun er tilbake i sesong 7.  BEST DET.

Jeg skal ikke lyve.

Både AJ Cook og Paget Brewster er en stor del av hvorfor jeg ser på Criminal Minds, og Paget Brewster har overtatt Yvonne Strahovskis plass som min “Official Tv Wife”.  My points, let me illustrate them.

AJ Cook, AKA JJ:

Rawr.I’m sorry, what were we talking about?

JJ har på hvit skjorte = kvalitetsepisode!  Trust me.

Paget Brewster, AKA Emily:

Nnnngh.

Y so pretty.

For å videre utdype hvorfor Paget Brewster er super fucking awesome, så har hun blandt annet fantastisk komedietalent (legg merke til fjeset på 3:33) fra sin tid på Andy Richter Controls the Universe, og er mesterhjernen bak min nye favorittfrase (2:37).  Så beklager, Strahotski, jeg må desverre takke nei og gifte meg med Paget istedet.  Prøv å holde tårene tilbake.  Jeg vet det er vanskelig.

Vel.  Det summerer vel opp livet mitt ganske enkelt og greit.  Nå gidder jeg ikke skrive mer.

PS: Boobies.

:)

Posted in Uncategorized on January 20, 2011 by brokenmachine

Tillat meg å introdusere min framtidige kone.

Yvonne Strahovski, ladies and ladies.

Nei, jeg har absolutt ikke noe fornuftig å si annet enn at Yvonne StraHOTski er knusedeilig og burde ringe meg asap.

It Gets Better

Posted in Uncategorized on November 23, 2010 by brokenmachine

WELP, Pixar ble akkurat mine favorittfolk evar.  Det faktum at noen som i hovedsak lager filmer markedsført mot unger lager en video som dette er en fucking big deal, alright?  Kjempekudos til dem for at de tør (DISNEY I AM LOOKING AT YOU.  FUCKERS.)

Åja, dette er en blogpost.  Sup guyz.  Jeg er ikke dau.  Bare tafatt.

So you fancy yourself some sort of gentleman~

Posted in Uncategorized on September 26, 2010 by brokenmachine

Nå tenker du sikkert, “Marte, wtf.  WHY THE MONKEY SUIT?”

Vel.  Jeg var på Lagunen Storsenter sitt 25-års jubileum i går.  Det var en ekstremt hoity toity affære som fant sted i Grieghallen, med Ylvis som viseverter og Lars Vaular som musikalsk (?) innslag.  Det var forøvrig også det mest fancy jeg noensinne kommer til å ta del i.  Det slo meg hvor fancy det egentlig kom til å bli når det stod et forbannet BAUEKORPS med inngangen og trommet mens folk gikk inn.

Nei, jeg kødder ikke.

Det ble ikke bedre når rett innenfor døren stod det et filmcrew som filmet mens man håndhilste på selveste sentersjefen.  Et par meter unna var det fotografering som om de som veltet inn døren var superkjendiser, og ikke bare vanlige kjedelige butikkansatte på et kjøpesenter.

Hoity toity indeed.

Jeg skjønner jo poenget.  Altså, de som driver Lagunen ser jo på både seg selv og senteret som en eller annen slags “big deal”, og da er det vel forventet at de kommer til å feire mannsjiten på en måte som reflekterer deres oppfatning av hvor grensen går med tanke på at det er snakk om et jævla kjøpesenter og ikke Nobelprisutdeling.  Personlig synes jeg de uten problemer kunne tont det litt ned, men jeg skal vel egentlig ikke klage i og med at festen i seg selv var helt grei, selv om arrogansen lå tjukt nok i luften til å kunne kuttes med kniv.

Kvelden gikk forsåvidt greit for seg, Ylvis er Ylvis og de var ganske underholdende. Lars Vaular var ikke så jeg gikk utenfor for å røyke.  Maten var grei og jeg gikk hjem klokken tolv fordi jeg ikke er laget for party hard og var dautrøtt.

I dag har jeg bare spilt Buttonetta og Mass Effect 2, og husket på at jeg faktisk har en Twitter-konto.  Det passer meg mye bedre enn store feite fester der man ikke har lov til å gå med tskjorte.

Rag Doll Physics

Posted in Uncategorized on August 21, 2010 by brokenmachine

Jeg har lyst til å blogge, jeg må bare bli kvitt den knusende følelsen av en iskald hånd som lukker seg rundt halsen min og nekter å slippe.

Jeg har gode og dårlige dager.  Dette er visst en dårlig en.

Krrreativ?

Posted in Uncategorized on August 5, 2010 by brokenmachine

Ahem ahem.  Jeg vet ikke om dere er klar over det, men jeg er en GIGANTISK KJEMPENERD.  Dette utarter seg på mange måter, men en av dem er at jeg liker å skrive.   Det er lenge lenge siden jeg virkelig har gjort et forsøk på å skrive noe som ikke involverer å gi noen så  hatten passer via tekst over the interwebz.

Så!  På tide å poste noe kreativt som ikke bare er flere paragrafer med verbale angrep!  Men bare så dere vet det, jeg skriver veldig usammenhengende og det er skjeldent jeg gjør noe ferdig.  Så dette gir nok ikke så mye mening.

Kjapp bakgrunn:
Casey er en ubrukelig fyr som ikke gjør mye med livet sitt. En vakker dag dukker Kyle opp, en humørsyk og kjip drittsekk som også tilfeldigvis jobber som en slags talentspeider for overnaturlige makter. Det viser seg at Casey har uante krefter (duh) og Kyle har, særdeles motvillig, blitt instruert om å veilede og trene Casey og forhåpentligvis sørge for at han ikke får seg selv drept. Men før Kyle får tid til å sette i gang noen som helst form for opplæring bryter det klassiske helvetet løst og for Casey får uttrykket “praktisk erfaring” en helt ny betydning. Desverre er Casey fortsatt ubrukelig og Kyle er en utålmodig jævel. Hurra hurra hurra.

Denne delen av historien finner sted etter at en gjeng med udøde (herreh for et teit ord) monstre har gått berserk i gatene og Casey og Kyle har dratt ut for å stoppe dem. Onward!

Casey stopped and stared, jaw slack, at what was moving towards him.  They had probably been regular people at some point, but now they were walking abominations, flesh rotting off their bones as they lumbered forth, faces twisted into expressions of agony and desperation.  They seemed to be fighting every single step they took, like unwilling puppets on a sinister master’s strings.  Casey felt like someone had dropped him straight into a zombie film.

“Hey, Boy Blunder,”  Kyle’s voice snapped him out of his shock.  “Here.”

Casey’s stomach churned as Kyle handed him, of all things, a sword.  With a shaking hand he accepted it and subsequently nearly dropped it as it proved far heavier than expected.  He looked from the sword to Kyle in utter confusion.   “What am I supposed to do with this?”

Kyle rolled his eyes.  “You stick the pointy end into the monster.”  He said slowly.  “I realise that sticking pointy things into other things is probably a completely foreign concept for you, nerd-boy, but I’m sure you can extrapolate.”

Casey’s jaw clenched at the insult, but as he opened his mouth to answer that he’d had at least one girlfriend, thank-you, something sailed through the air and landed at his feet.  He looked down, and felt the bile rise up in the back of his throat as he realised that what had been thrown at him was a human hand.

Kyle’s eyes narrowed.  “They are slaves to the Necromancer’s will.  Even though their bodies are decomposed and withered, their souls are still trapped inside their broken husks.  They feel every scratch, every blow, every limb torn off by their own hands, and they are powerless to stop it.  They want to scream, but their mouths will not obey them.  They want to die, but their bodies defy them.   They want it to end, but the end eludes them.  Forever.”

Casey stared at him for a few seconds, then lurched forward and emptied the contents of his stomach, only narrowly missing Kyle’s shoes as the Guardian leapt backwards.

“Fuck’s sake!”  He yelled.  “That was meant to make you take this fucking seriously, not vomit all over my Goddamn shoes!”  There was a roll of thunder above them and Kyle winced. “Sorry.”  He addressed the skies.

Casey wiped his mouth and straightened, almost losing his balance as the world around him spun.  “This is insane.”   He mumbled.  “I can’t be your guy.  Find someone else.”

Kyle rolled his eyes.  “The system isn’t wrong, kid.  And if you’ve already forgotten, you just manifested something pretty strong just a few moments ago, and I’m not referring to the puke that almost got on my shoes.”   He pointed at the scorch mark that had been a zombie a few minutes ago.  “That shit right there?  Not everyone knows how to do that.”

Casey shuddered.  He didn’t want to admit it, but he couldn’t deny that something had happened.  He just didn’t fully understand what.  “How am I meant to control this?  I did it because I panicked, not because I actually had any damn idea what I was doing.”  He felt his stomach churn again as he remembered just how close the lumbering zombie had been.

“Yeah, you screamed like a girl too.”  Kyle snickered.  “But seriously kid, that just proves that it comes naturally to you.  You can if you have to, now we just have to make you do it when you want to.”

“How?”   Casey stared hopelessly at the scorch mark that he was responsible for.

To Casey’s surprise, Kyle grinned.  “Insert training montage here.”  He said.

A few minutes later, Casey found himself standing outside a run-down manor.  The paint was coming off the façade in large chunks, most of the windows were broken and the door looked like it would come crashing down on anyone that tried to open it.  “How is this helpful?”  He asked.  Kyle ignored him and stepped up to the door and pushed it open.  It creaked threateningly, but opened without incident.

“Mallory!”   Kyle shouted as he made his way into the manor.   “Sober up, we’ve got another one!”

None of this made Casey feel any more confident, but he followed Kyle inside.  The floorboards creaked far worse than the door had and he wondered if he stepped a bit too hard, he’d get an impromptu tour of the basement.  Kyle seemed oblivious to his concerns as per usual, and was wandering brazenly through the house, looking around for what Casey assumed was this Mallory-person.

“How can anyone live here?”  Casey wondered.  Most of the furniture was in a bad way, tables missing legs, a couch that looked like it had been ravaged by a very angry animal, and a thick layer of dust covered just about everything.

“What?”  Kyle looked over his shoulder at him, and the look in his eyes spoke volumes about what he thought about Casey’s intelligence.  It was a look Casey had gotten used to by now.  Then he seemed to remember something, and he smacked his forehead.   “C’mere, kid.”  Kyle waved him over, and when he was within arm’s reach, Kyle slapped him across the face.

Sånn!  Btw.  Jeg fikk nettopp leilighet.  Jeg flytter om en uke.  Shitbrix.