Myth #2 – Introverts are shy.
Shyness has nothing to do with being an Introvert. Introverts are not necessarily afraid of people. What they need is a reason to interact. They don’t interact for the sake of interacting. If you want to talk to an Introvert, just start talking. Don’t worry about being polite.

Myth #3 – Introverts are rude.
Introverts often don’t see a reason for beating around the bush with social pleasantries. They want everyone to just be real and honest. Unfortunately, this is not acceptable in most settings, so Introverts can feel a lot of pressure to fit in, which they find exhausting.

Myth #4 – Introverts don’t like people.
On the contrary, Introverts intensely value the few friends they have. They can count their close friends on one hand. If you are lucky enough for an introvert to consider you a friend, you probably have a loyal ally for life. Once you have earned their respect as being a person of substance, you’re in.

Myth #5 – Introverts don’t like to go out in public.
Nonsense. Introverts just don’t like to go out in public FOR AS LONG. They also like to avoid the complications that are involved in public activities. They take in data and experiences very quickly, and as a result, don’t need to be there for long to “get it.” They’re ready to go home, recharge, and process it all. In fact, recharging is absolutely crucial for Introverts.

Myth #6 – Introverts always want to be alone.
Introverts are perfectly comfortable with their own thoughts. They think a lot. They daydream. They like to have problems to work on, puzzles to solve. But they can also get incredibly lonely if they don’t have anyone to share their discoveries with. They crave an authentic and sincere connection with ONE PERSON at a time.

Myth #7 – Introverts are weird.
Introverts are often individualists. They don’t follow the crowd. They’d prefer to be valued for their novel ways of living. They think for themselves and because of that, they often challenge the norm. They don’t make most decisions based on what is popular or trendy.

Myth #8 – Introverts are aloof nerds.
Introverts are people who primarily look inward, paying close attention to their thoughts and emotions. It’s not that they are incapable of paying attention to what is going on around them, it’s just that their inner world is much more stimulating and rewarding to them.

Myth #9 – Introverts don’t know how to relax and have fun.
Introverts typically relax at home or in nature, not in busy public places. Introverts are not thrill seekers and adrenaline junkies. If there is too much talking and noise going on, they shut down. Their brains are too sensitive to the neurotransmitter called Dopamine. Introverts and Extroverts have different dominant neuro-pathways. Just look it up.

Myth #10 – Introverts can fix themselves and become Extroverts.
A world without Introverts would be a world with few scientists, musicians, artists, poets, filmmakers, doctors, mathematicians, writers, and philosophers. That being said, there are still plenty of techniques an Extrovert can learn in order to interact with Introverts. (Yes, I reversed these two terms on purpose to show you how biased our society is.) Introverts cannot “fix themselves” and deserve respect for their natural temperament and contributions to the human race. In fact, one study (Silverman, 1986) showed that the percentage of Introverts increases with IQ.

…WELP.

Dette forklarer en del =/ Ohai thar, selvinnsikt.

Nuvel.  La meg begynne, som alltid, med å fortelle litt om livet mitt.  Som kjent så jobber jeg på Christiania Belysning, og la meg bare si, shit got real.  I begynnelsen av mars så ble daglig leder i butikken der jeg jobber veldig akutt sykemeldt, og fordi jeg da var den mest kompetente av de ansatte (skremmende tanke, amirite) ble jeg satt inn som daglig leder midlertidig.  Dette resulterte mer eller mindre i at hver dag på jobb ble en ny episode av “Marte Gjør Ting Hun Ikke Kan”, og jeg er for å være helt ærlig sjokkert over at hele sjappen ikke har tatt fyr og brent til grunne.

For all del, jeg er langt i fra dum.  Og jada, jeg har klart å gjøre jobben.  Men fy fanden, aldri igjen.  Man kan argumentere for at jeg i utgangspunktet ikke egner meg til å jobbe i butikk eller noe som helst form for serviceyrke, fordi argh jeg hater mennesker ngngghrrehghghfghfgh.  Det er ikke ukorrekt.  Men jeg kan skjule seriemordertendensene godt nok i jobbsammenheng.  Problemet er at det krever en del, og på slutten av dagen har jeg mest lyst til å aldri snakke med en levelde sjel igjen.  Når du da i tillegg skal sitte midt oppi en busslast med ansvar du ikke har bedt om, ikke vil ha og i noen tilfeller ikke helt vet hvordan du skal takle, da blir man litt stresset.  Pluss at de to andre ansatte jeg hadde til rådighet er to 17 år gamle gutter som går på skole, og som bare kan jobbe senvakter og ikke kan komme på jobb før klokken fire.  Når butikken åpner klokken ti, betyr det at jeg har, omtrent tre uker i strekk, stått alene i seks timer hver eneste dag.  Dette var spesielt merkbart når vi midt oppi alt dette skulle ha kampanjer, noe som økte kundeantallet en del.  Ay caramba.

I mars endte jeg opp med å ha jobbet 168 (og en halv!) timer, og det jeg sitter igjen med er en feit lønning, svake nerver og viten om at jeg aldri, aldri, aldri skal være daglig leder i en jævla butikk.  Nå er det heldigvis påske og jeg skal ikke på jobb igjen før på tirsdag i neste uke, og da er heldigvis sjefen bare 50% sykemeldt.  Thank you, Lawd.

Men alt er ikke bare kjipt og fælt, u guise.  Jeg var blandt annet en svipptur til Oslo for å se Children of Bodom, Machinae Supremacy OG Ensiferum.  På en og samme konsert.  Det var en fantastisk opplevelse som jeg aldri vil glemme, og jeg stod helt framme og brølte meg hes når Machinae var på scenen.  Og jeg brølte høyt og entusiastisk nok til at Gazz så direkte på meg opptil flere ganger.  Han pekte på meg og jeg pekte tilbake.  Yes, it was super cool.

Og bare fordi jeg ikke har snakket nok om jobben så har jeg vært på kurs sammen med sånn omtrent femten andre ansatte i CB fra forskjellige butikker landet rundt, og, HOLD YOURSELVES, jeg traff en tøs!  Den triste nyheten er at jeg var for kylling/skadet til å gjøre noe med det.

Forever alone~

Den gode nyheten er at jeg muligens treffer henne igjen om ikke så lenge.  Fingers crossed?

Nok om det.  Jeg har gjenoppdaget Criminal Minds, og holy crap, jeg hadde glemt underholdningsverdien denne serien har.  Greit, plottene er ikke alltid top notch, men prosessen de går gjennom for å finne zhe bad guys er veldig interessant, synes jeg.  Og de klarer jammen meg å mose litt humor inn mellom alle de forferdelige seriemorderene, som hjelper godt på for Criminal Minds har en tendens til å ta seg selv litt vel seriøst av og til.  Det har heldigvis ikke nådd CSI: Miami-nivåer.

Men problemet.  For det er jo alltid et problem.  Problemet er at for en tid tilbake så bestemte CBS seg for at de skulle sparke to av hele tre womenfolk i emsemblet som består av syv personer til sammen.  Mja, for det vi trenger er MER mannfolk i actionserier, amirite?  Så i sesong seks forsvant AJ Cook, som spiller Jennifer “JJ” Jareau, og Paget Brewster, som spiller Emily Prentiss.  Årsaken til dette var offisielt “creative reasons”, som er en bullshitunnskyldning som betyr “vi har ikke nok penger og derfor sparker vi kvinnfolkene for hey hvem bryr seg om dem!  Actionserier er bare for menn anyway.  Mennmennmennmennmennmennmenn!”  For å gjøre vondt verre så var grunnen til at de ikke hadde nok penger at de hadde startet en terribad spinoff med shitty karakterer som ingen liker eller bryr seg om, og som nå er kansellert.  GG, CBS.  De har iallefall rettet opp denne totale failen med å hanke inn igjen AJ Cook, som via Twitter annonserte at hun er tilbake i sesong 7.  BEST DET.

Jeg skal ikke lyve.

Både AJ Cook og Paget Brewster er en stor del av hvorfor jeg ser på Criminal Minds, og Paget Brewster har overtatt Yvonne Strahovskis plass som min “Official Tv Wife”.  My points, let me illustrate them.

AJ Cook, AKA JJ:

I’m sorry, what were we talking about?

JJ har på hvit skjorte = kvalitetsepisode!  Trust me.

Paget Brewster, AKA Emily:

Nnnngh.

Y so pretty.

For å videre utdype hvorfor Paget Brewster er super fucking awesome, så har hun blandt annet fantastisk komedietalent (legg merke til fjeset på 3:33) fra sin tid på Andy Richter Controls the Universe, og er mesterhjernen bak min nye favorittfrase (2:37).  Så beklager, Strahotski, jeg må desverre takke nei og gifte meg med Paget istedet.  Prøv å holde tårene tilbake.  Jeg vet det er vanskelig.

Vel.  Det summerer vel opp livet mitt ganske enkelt og greit.  Nå gidder jeg ikke skrive mer.

PS: Boobies.

Yvonne Strahovski, ladies and ladies.

Nei, jeg har absolutt ikke noe fornuftig å si annet enn at Yvonne StraHOTski er knusedeilig og burde ringe meg asap.

WELP, Pixar ble akkurat mine favorittfolk evar.  Det faktum at noen som i hovedsak lager filmer markedsført mot unger lager en video som dette er en fucking big deal, alright?  Kjempekudos til dem for at de tør (DISNEY I AM LOOKING AT YOU.  FUCKERS.)

Åja, dette er en blogpost.  Sup guyz.  Jeg er ikke dau.  Bare tafatt.

Nå tenker du sikkert, “Marte, wtf.  WHY THE MONKEY SUIT?”

Vel.  Jeg var på Lagunen Storsenter sitt 25-års jubileum i går.  Det var en ekstremt hoity toity affære som fant sted i Grieghallen, med Ylvis som viseverter og Lars Vaular som musikalsk (?) innslag.  Det var forøvrig også det mest fancy jeg noensinne kommer til å ta del i.  Det slo meg hvor fancy det egentlig kom til å bli når det stod et forbannet BAUEKORPS med inngangen og trommet mens folk gikk inn.

Nei, jeg kødder ikke.

Det ble ikke bedre når rett innenfor døren stod det et filmcrew som filmet mens man håndhilste på selveste sentersjefen.  Et par meter unna var det fotografering som om de som veltet inn døren var superkjendiser, og ikke bare vanlige kjedelige butikkansatte på et kjøpesenter.

Hoity toity indeed.

Jeg skjønner jo poenget.  Altså, de som driver Lagunen ser jo på både seg selv og senteret som en eller annen slags “big deal”, og da er det vel forventet at de kommer til å feire mannsjiten på en måte som reflekterer deres oppfatning av hvor grensen går med tanke på at det er snakk om et jævla kjøpesenter og ikke Nobelprisutdeling.  Personlig synes jeg de uten problemer kunne tont det litt ned, men jeg skal vel egentlig ikke klage i og med at festen i seg selv var helt grei, selv om arrogansen lå tjukt nok i luften til å kunne kuttes med kniv.

Kvelden gikk forsåvidt greit for seg, Ylvis er Ylvis og de var ganske underholdende. Lars Vaular var ikke så jeg gikk utenfor for å røyke.  Maten var grei og jeg gikk hjem klokken tolv fordi jeg ikke er laget for party hard og var dautrøtt.

I dag har jeg bare spilt Buttonetta og Mass Effect 2, og husket på at jeg faktisk har en Twitter-konto.  Det passer meg mye bedre enn store feite fester der man ikke har lov til å gå med tskjorte.

Jeg har gode og dårlige dager.  Dette er visst en dårlig en.

Så!  På tide å poste noe kreativt som ikke bare er flere paragrafer med verbale angrep!  Men bare så dere vet det, jeg skriver veldig usammenhengende og det er skjeldent jeg gjør noe ferdig.  Så dette gir nok ikke så mye mening.

Kjapp bakgrunn:
Casey er en ubrukelig fyr som ikke gjør mye med livet sitt. En vakker dag dukker Kyle opp, en humørsyk og kjip drittsekk som også tilfeldigvis jobber som en slags talentspeider for overnaturlige makter. Det viser seg at Casey har uante krefter (duh) og Kyle har, særdeles motvillig, blitt instruert om å veilede og trene Casey og forhåpentligvis sørge for at han ikke får seg selv drept. Men før Kyle får tid til å sette i gang noen som helst form for opplæring bryter det klassiske helvetet løst og for Casey får uttrykket “praktisk erfaring” en helt ny betydning. Desverre er Casey fortsatt ubrukelig og Kyle er en utålmodig jævel. Hurra hurra hurra.

Denne delen av historien finner sted etter at en gjeng med udøde (herreh for et teit ord) monstre har gått berserk i gatene og Casey og Kyle har dratt ut for å stoppe dem. Onward!

—

Casey stopped and stared, jaw slack, at what was moving towards him.  They had probably been regular people at some point, but now they were walking abominations, flesh rotting off their bones as they lumbered forth, faces twisted into expressions of agony and desperation.  They seemed to be fighting every single step they took, like unwilling puppets on a sinister master’s strings.  Casey felt like someone had dropped him straight into a zombie film.

“Hey, Boy Blunder,”  Kyle’s voice snapped him out of his shock.  “Here.”

Casey’s stomach churned as Kyle handed him, of all things, a sword.  With a shaking hand he accepted it and subsequently nearly dropped it as it proved far heavier than expected.  He looked from the sword to Kyle in utter confusion.   “What am I supposed to do with this?”

Kyle rolled his eyes.  “You stick the pointy end into the monster.”  He said slowly.  “I realise that sticking pointy things into other things is probably a completely foreign concept for you, nerd-boy, but I’m sure you can extrapolate.”

Casey’s jaw clenched at the insult, but as he opened his mouth to answer that he’d had at least one girlfriend, thank-you, something sailed through the air and landed at his feet.  He looked down, and felt the bile rise up in the back of his throat as he realised that what had been thrown at him was a human hand.
–

Kyle’s eyes narrowed.  “They are slaves to the Necromancer’s will.  Even though their bodies are decomposed and withered, their souls are still trapped inside their broken husks.  They feel every scratch, every blow, every limb torn off by their own hands, and they are powerless to stop it.  They want to scream, but their mouths will not obey them.  They want to die, but their bodies defy them.   They want it to end, but the end eludes them.  Forever.”

Casey stared at him for a few seconds, then lurched forward and emptied the contents of his stomach, only narrowly missing Kyle’s shoes as the Guardian leapt backwards.

“Fuck’s sake!”  He yelled.  “That was meant to make you take this fucking seriously, not vomit all over my Goddamn shoes!”  There was a roll of thunder above them and Kyle winced. “Sorry.”  He addressed the skies.

Casey wiped his mouth and straightened, almost losing his balance as the world around him spun.  “This is insane.”   He mumbled.  “I can’t be your guy.  Find someone else.”

Kyle rolled his eyes.  “The system isn’t wrong, kid.  And if you’ve already forgotten, you just manifested something pretty strong just a few moments ago, and I’m not referring to the puke that almost got on my shoes.”   He pointed at the scorch mark that had been a zombie a few minutes ago.  “That shit right there?  Not everyone knows how to do that.”

Casey shuddered.  He didn’t want to admit it, but he couldn’t deny that something had happened.  He just didn’t fully understand what.  “How am I meant to control this?  I did it because I panicked, not because I actually had any damn idea what I was doing.”  He felt his stomach churn again as he remembered just how close the lumbering zombie had been.

“Yeah, you screamed like a girl too.”  Kyle snickered.  “But seriously kid, that just proves that it comes naturally to you.  You can if you have to, now we just have to make you do it when you want to.”

“How?”   Casey stared hopelessly at the scorch mark that he was responsible for.

To Casey’s surprise, Kyle grinned.  “Insert training montage here.”  He said.

–

A few minutes later, Casey found himself standing outside a run-down manor.  The paint was coming off the façade in large chunks, most of the windows were broken and the door looked like it would come crashing down on anyone that tried to open it.  “How is this helpful?”  He asked.  Kyle ignored him and stepped up to the door and pushed it open.  It creaked threateningly, but opened without incident.

“Mallory!”   Kyle shouted as he made his way into the manor.   “Sober up, we’ve got another one!”

None of this made Casey feel any more confident, but he followed Kyle inside.  The floorboards creaked far worse than the door had and he wondered if he stepped a bit too hard, he’d get an impromptu tour of the basement.  Kyle seemed oblivious to his concerns as per usual, and was wandering brazenly through the house, looking around for what Casey assumed was this Mallory-person.

“How can anyone live here?”  Casey wondered.  Most of the furniture was in a bad way, tables missing legs, a couch that looked like it had been ravaged by a very angry animal, and a thick layer of dust covered just about everything.

“What?”  Kyle looked over his shoulder at him, and the look in his eyes spoke volumes about what he thought about Casey’s intelligence.  It was a look Casey had gotten used to by now.  Then he seemed to remember something, and he smacked his forehead.   “C’mere, kid.”  Kyle waved him over, and when he was within arm’s reach, Kyle slapped him across the face.

–

Sånn!  Btw.  Jeg fikk nettopp leilighet.  Jeg flytter om en uke.  Shitbrix.

“So do any of you remember those Mickey Mouse cartoons from the 1930s? The ones that were just put out on DVD a few years ago? Well, I hear there is one that was unreleased to even the most avid classic disney fans. According to sources, it’s nothing special. It’s just a continuous loop (like flinstones) of mickey walking past 6 buildings that goes on for two or three minutes before fading out. Unlike the cutesy tunes put in though, the song on this cartoon was not a song at all, just a constant banging on a piano as if the keys for a minute and a half before going to white noise for the remainder of the film. It wasn’t the jolly old Mickey we’ve come to love either, Mickey wasn’t dancing, not even smiling, just kind of walking as if you or I were walking, with a normal facial expression, but for some reason his head tilted side to side as he kept this dismal look. Up until a year or two ago, everyone believed that after it cut to black and that was it. When Leonard Maltin was reviewing the cartoon to be put in the complete series, he decided it was too junk to be on the DVD, but wanted to have a digital copy due to the fact that it was a creation of Walt. When he had a digitized version up on his computer to look at the file, he noticed something.

The cartoon was 9 minutes and 4 seconds long.

After it cut to black, it stayed like that until the 6th minute, before going back into Mickey walking. The sound was different this time. It was a murmur. It wasn’t a language, but more like a gurgled cry. As the noise got more indistinguishable and loud over the next minute, the picture began to get weird. The sidewalk started to go in directions that seemed impossible based on the physics of Mickeys walking. And the dismal face of the mouse was slowly curling into a smirk. On the 7th minute, the murmur turned into a bloodcurdling scream (the kind of scream painful to hear) and the picture was getting more obscure. Colors were happening that shouldn’t have been possible at the time. Mickey face began to fall apart. his eyes rolled on the bottom of his chin like two marbles in a fishbowl, and his curled smile was pointing upward on the left side of his face. The buildings became rubble floating in midair and the sidewalk was still impossibly navigating in warped directions, a few seeming inconcievable with what we, as humans, know about direction.

Mr. Maltin got disturbed and left the room, sending an employee to finish the video and take notes of everything happening up until the last second, and afterward immediately store the disc of the cartoon into the vault. This distorted screaming lasted until 8 minutes and a few seconds in, and then it abruptly cuts to the mickey mouse face at the credits of the end of every video with what sounded like a broken music box playing in the backround. This happened for about 30 seconds. From a security guard working under me who was making rounds outside of that room, I was told that after the last frame, the employee stumbled out of the room with pale skin saying “Real suffering is not known” 7 times before speedily taking the guards pistol and offing himself on the spot. The thing I could get out of Leonard Maltin was that the last frame was a piece of russian text that roughly said “the sights of hell bring its viewers back in”. As far as I know, no one else has seen it (…untill now).”

Sov godt, bitchez!

Ja.  Okay.  Det trenger vel ikke å nevnes hva som har skjedd.  Selv om jeg nettopp gjorde det.  Det er forferdelig, verste som noen gang har skjedd meg, fgdfgdfg FERDIG MED SAKEN.

Jeg sitter akkurat nuh på Sartor Senter og kjeder rævhålet av meg.  Sartor Senter er overraskende gigantisk.  Jeg gikk meg vill første gang jeg skulle finne fram til jobb.  Til tross for dette er ikke sommermånedene tiden for lamper, og dermed er det satans lite å finne på.  Jeg har kostet golvet, ryddet i hyller, skrevet ferdig varetellingslister, og jeg har fortsatt tre timer igjen.

Siden sist har hele to individer fått det for seg å slutte her på jobb, så jeg er snart i besittelse av en kontrakt på en 80% stilling, som også medfører høyere lønn.  VARY GUD.  Det artige med CB er at de har av en eller annen grunn bestemt seg for at kontraktene deres skal bestå av en femti siders lang lefse som inneholder både selve kontrakten og en ~30 siders instruksjonsmanual for oppførsel og arbeidsantrekk og, last but not least, instruksjoner til et kassesystem butikken ikke bruker lengre.  Mitt første inntrykk når jeg for første gang fikk denne bunken levert opp i hendene var mer eller mindre soleis, (på fransk, for Maya sin del).  Jævla byråkrati.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har et forhold til Side Brok.  Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde glemt dem litt.  Men nå når jeg har gravd fram igjen “Høge Brelle” så kan jeg ikke si noe annet enn at det er utrolig underholdende.  Hip-hop er som de aller fleste vet ikke akkurat mitt hovedvalg når det kommer til lyrisk ørepenetrering, men det er noe veldig sjarmerende over en spinkel kar med briller som rapper på kav nynorsk om hvor mye street cred han har.  Anbefaler på det høyeste sangene “Kassegitar” og “Snop”.  Den sistnevnte er en finfin sang om to karer som krangler om hva som er best av sprit og hasj.  På denne sangen har Side Brok fått med seg en strapping gent som heter “Sirkel Sag”.  Godeste mister Sag er nok den eneste i hele verden som growler når han rapper.  Sirkel Sag er i utgangspunktet en metalmann, som egentlig synes hip-hop var litt kult, men hadde ingen å lage musikk med.  Grav opp litt Side Brok fra Spotify, heimegutar!

Jeg tror ikke jeg har så mye mer å skrive om nå.  Jeg har det greit, hvis noen lurte.  Ikke 100%, men getting there.  Det er dager der ting går fint og alt fungerer som normalt, og det er dager der ingenting gir mening og hodet vrenger seg.

Men det er vel sånn det skal være.

Klokken er halv ett om natten og jeg fant ut at jeg skulle blogge.  Jeg går ut i fra at dette er en fullstendig normal ting som ordinære, avbalanserte og veljusterte mennesker ofte driver med.  Hum.

Noen lurte på hvor blaggen sitt URL-navn kom fra.  Here you go.  Om du ikke vil vite det, og foretrekker mysteriet, så kan du så klart la være å trykke på de oransje ordene.  SPOILER WARNING:  Det er faktisk ikke så spennende som man skulle tro.  Eller.  Jeg vet ikke hvor spennende akkurat du tror at det er.  Kanskje du blir lett revet med?  Det blir jeg!  Hvertfall sent på natten!  Nå ble jeg nesten litt spent selv!  brb trykke på min egen link~

Nuvel.  Et par ting til:

Mass Effect 2 releaser i Europa på torsdag! Altså imorgen.  Og siden jeg er en SMART SMARTING har jeg forhåndsbestilt intet mindre enn the Collector’s Edition, og ifølge THE FINE GENTLEMEN hos GAME i England, så er herligheten på vei i min retning as we speak. Hohoho gleder meg.  Det eneste problemet er at jeg skal jobbe fra 14:00-21:15 imorgen MURR MURR MURR.

Jeg har billett til Rammsteinkonsert i juni! Det vil si,  jeg har den ikke.  Elisabeth har den.  Hun har to.  Men den ene er til meg!  Jeg gleder meg!  Det kommer mest sannsynlig til å være en av de sykeste opplevelsene jeg kommer til å få.  Men hvis de spiller Pussy så kommer jeg mest sannsynlig til å krepere av latter.  Småskitten tekst framført på gebrokken tyskengelsk?  Personlig ser jeg ikke noen som helst måte det ikke er morsomt.

Jeg…har egentlig ikke mer å skrive. Tror jeg.  Klokken er kvart over ett nå, så jeg har faktisk brukt 45 minutter på dette fjaset så langt.  Kjenner at jeg begynner å bli litt trøtt.  Det er sikkert lurt å sove snart selv om jeg ikke trenger å stå opp så veldig tidlig.  Spesielt siden jeg tydeligvis er ute av stand til å sove lengre enn til klokken ni om morgenen, enten jeg skal på jobb eller ei.  Sånn forresten, det å skrive “jeg skal på jobb” føles utrolig rart.  Jeg vet ikke hvorfor.

Åja.  Jeg hadde gymeksamen.  Jeg bestod.  Yay?  Nå må jeg bare somle meg til å få Slaskevåg til å gi meg et skikkelig vitnemål.  Hvem fanden sender jeg mail til for å oppdrive sånt?  Jaja.

GOD NATT.